Klyngens innspill til NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen

Oslo, 18.09.2026

Norway Health Tech (NHT) takker for muligheten til å gi innspill til NOU 2026:6 Den nye velferdskommunen. Utredningen gir et viktig bidrag til hvordan Norge skal møte økende behov for helse- og velferdstjenester med knappere tilgang på arbeidskraft og begrenset økonomisk handlingsrom.

Norway Health Tech er Norges største helseklynge. Klyngen har over 350 medlemmer og samarbeidspartnere som representerer hele verdikjeden innen helse – fra oppstartsbedrifter og etablerte selskaper til sykehus, kommuner, forskningsmiljøer og internasjonale industripartnere. Vi samler aktører fra hele helseverdikjeden for å styrke innovasjon, samarbeid og internasjonal vekst. 25 av våre medlemmer har bidratt direkte med innspill til dette høringsinnspillet.

NHT støtter utvalgets hovedanalyse. Skal velferdsmodellen være bærekraftig også i framtiden, må kommunene få bedre forutsetninger for å forebygge behov, styrke innbyggernes mestring og utnytte samfunnets samlede ressurser bedre. NHT støtter også de tre hovedgrepene utvalget foreslår: et målrettet samfunnsoppdrag, et praksisnært program og et nasjonalt skaleringsfond. Utredningen understreker at disse virkemidlene skal gi rom for utforsking, implementering, kunnskapsbygging og skalering.

NHT samler over 350 virksomheter, blant annet bedrifter, helseforetak, kommuner, akademia og forskningsmiljøer. Innspillet bygger på dialog i klyngen og skriftlige bidrag fra våre medlemmer.

Våre medlemmer kjenner igjen utfordringene NOU-en beskriver: Mange løsninger blir utviklet og prøvd ut, men for få blir innført i ordinær drift og skalert opp. Utvalget peker selv på at denne «pilotsyken» forsterkes av manglende samordning og store forskjeller mellom kommunene når det gjelder økonomi, kompetanse, ledelse og organisatorisk kapasitet.

NHTs hovedbudskap er derfor ikke at NOU-en peker ut feil retning, men at oppfølgingen må sikre gjennomføring. Ambisjonene må omsettes i tydelig ansvar, konkrete kriterier og finansiering som dekker hele gjennomføringsløpet. Utvikling, dokumentasjon, anskaffelse, implementering og skalering må behandles som ett sammenhengende løp, der organisatorisk endring inngår fra starten. Koblingen mellom tjenestenivå i et sammenhengende pasientforløp må adresseres tydeligere.

Et system som lykkes bedre med å ta dokumenterte løsninger i bruk, vil først og fremst gi bedre tjenester og økt kapasitet. Det kan samtidig gi et mer forutsigbart hjemmemarked for leverandører som investerer i utvikling, dokumentasjon og skalering av løsninger som møter prioriterte behov i tjenestene.

Norway Health Techs hovedbudskap

1. Samfunnsoppdraget må få en tydelig gjennomføringsmodell

NHT støtter forslaget om et målrettet samfunnsoppdrag. I oppfølgingen må det avklares hvordan kommuner, innbyggere, næringsliv, forskningsmiljøer, frivillighet og andre relevante aktører skal delta i prioritering og gjennomføring, og hvem som har ansvar for å omsette felles mål til handling.

2. Virkemidlene må gi en raskere vei fra dokumentert effekt til varig drift

Det praksisnære programmet og skaleringsfondet må støtte hele gjennomføringsløpet og skille mellom løsninger som fortsatt trenger utprøving, og løsninger som allerede har dokumentert effekt. Virkemidlene må redusere risikoen i overgangen fra pilot til ordinær drift.

3. Forebygging må bygges inn i ordinær styring og finansiering

Forebyggende tiltak må vurderes ut fra effekten for innbyggeren og det samlede tjenestebehovet, også når investeringen og gevinsten oppstår på ulike tidspunkt eller tjenestenivå.

4. Kommunene trenger nasjonale strukturer for gjenbruk, bestillerstøtte og samordnet etterspørsel

Dokumentasjon, erfaringer, kravgrunnlag og vurderinger må kunne gjenbrukes der det er forsvarlig. Samtidig må kommunesektoren gi markedet tydeligere signaler om prioriterte felles behov uten at anskaffelsene utformes slik at innovasjon og leverandørmangfold svekkes.

5. Gjennomføringskapasitet må bygges som en varig kommunal evne

Kommunenes evne til å gjennomføre endringer avhenger av ledelse, kompetanse, læring og systematisk gevinstoppfølging. Virkemidlene må styrke denne kapasiteten og være tilgjengelige også for kommuner med begrensede ressurser.

6. Klyngene må formaliseres som nasjonale knutepunkt for innovasjon

Klynger er en naturlig del av en institusjonell kapasitet til å gjennomføre innovasjoner i praksis. Norway Health Tech og øvrige relevante klynger bør ha en formell rolle i det praksisnære programmet og skaleringsfondet, som brobygger mellom kommunal etterspørsel og leverandørmarkedet.

Samfunnsoppdraget må få en tydelig gjennomføringsmodell

NHT støtter utvalgets forslag om et målrettet samfunnsoppdrag for framtidas velferd. Målet er både å redusere og utsette behovet for tjenester gjennom forebygging og å øke kapasiteten gjennom bedre bruk av samfunnets samlede ressurser. Utvalget legger til grunn at oppdraget skal være strategisk forankret nasjonalt, konkretiseres gjennom innsatsområder og gjennomføres med kommunen som sentral arena.

NOU-en er tydelig på at samfunnsoppdraget ikke skal utformes ensidig ovenfra. Staten, kommunesektoren, arbeidslivets parter, forsknings- og innovasjonsmiljøer, næringslivet, sivilsamfunnet og innbyggerne skal involveres. NHT støtter denne tilnærmingen. NHT mener at et mer forutsigbart samarbeid mellom tjenesten og det øvrige økosystemet styrker utviklingen og innføringen av nye løsninger.

«Framtidens velferdsutfordringer kan ikke løses av kommunen alene. Mange av de viktigste løsningene må utvikles i samarbeid mellom kommune, stat, frivillighet, næringsliv, innbyggere og fagmiljøer.» (Asker kommune)

Utvalget foreslår en overordnet struktur gjennom samfunnsoppdraget, det praksisnære programmet og skaleringsfondet. I oppfølgingen må det avklares hvordan aktørene skal delta i styring, prioritering og gjennomføring, hvilke beslutningsroller de skal ha og hva de skal forplikte seg til. Det må også være tydelig hvem som har ansvar for å følge tiltak fra utvikling til implementering og skalering.

«Utfordringen er å koble aktørene bedre sammen og etablere mer sammenhengende løp fra behov og forskning til utvikling, testing, dokumentasjon, implementering, anskaffelse og skalering.» (Eitri helseinnovasjonssenter)

Samarbeidet må omfatte mer enn idéutvikling og utprøving. Det må også omfatte anskaffelse, finansiering, implementering og videre drift. Kommuner, innbyggere, fagmiljøer og leverandører må involveres tidlig nok til at behov og gjennomføringsmodell kan utvikles i sammenheng.

Mange løsninger berører flere deler av helse- og omsorgstjenesten. Der effekten eller gjennomføringen avhenger av samspill mellom kommunehelsetjenesten, fastlegeordningen og spesialisthelsetjenesten, må dette håndteres som en del av oppdraget. Det betyr ikke at samfunnsoppdraget skal endre ansvarsdelingen i tjenesten, men at løsninger som virker på tvers, ikke må stanse ved organisatoriske grenser.

NHT anbefaler at:

• samfunnsoppdraget får en tydelig styrings- og gjennomføringsmodell som avklarer ansvar, beslutningsroller og forpliktelser mellom staten, kommunesektoren og øvrige aktører
• kommuner, innbyggere, næringsliv, forskningsmiljøer og frivillige aktører involveres i prioritering og gjennomføring, ikke bare i høringer eller avgrensede utviklingsprosjekter
• tiltak som berører flere tjenestenivåer i helse- og omsorgstjenesten får en gjennomføringsmodell som tydelig avklarer samhandling, ansvar, finansiering og gevinstoppfølging på tvers

Fra utprøving til varig drift og skalering

NOU-en beskriver «pilotsyke» som en gjennomgående utfordring. Praksisnær og lokal innovasjon er en styrke, men gode løsninger blir for ofte værende i avgrensede prosjekter uten varig forankring i drift eller overføring til andre kommuner.

NHT støtter overordnet forslagene om et praksisnært program og et nasjonalt skaleringsfond. Programmet skal gi rom for nytenkning, tidlig utforsking og implementering, mens fondet skal bidra til videreutvikling, tilpasning og spredning av løsninger med dokumenterte resultater.

«Det viktigste vil være å redusere uendelige og små pilotprosjekter organisert av ulike aktører, og gå til større og mer helhetlige planer.» (Helse Bergen)

Utfordringen i oppfølgingen blir å sikre et tydelig beslutningsløp mellom utprøving og ordinær drift. Prosjektene må ha kriterier for hva som skal dokumenteres, hvem som vurderer resultatene og hva som skjer når en løsning viser effekt. Det må også være legitimt å avslutte løsninger som ikke gir tilstrekkelig effekt eller ikke er hensiktsmessige å videreføre.

«Dagens system gir kommunene for lite støtte til å gå fra behov til anskaffelse, fra anskaffelse til implementering, og fra pilot til bred innføring.» (Universitetet i Oslo)

NHT mener at offentlig finansierte piloter fra oppstart bør ha tydelige kriterier for effekt, videreføring og avslutning. Der resultatene gir grunnlag for implementering, må ansvar, finansiering og anskaffelsesløp avklares før prosjektperioden avsluttes.

Virkemidlene må skille mellom utprøving og skalering

Våre medlemmer peker på at tidsløpet i skaleringsfondet kan få stor betydning for om virkemidlet faktisk reduserer pilotsyken. Fondets faseplan legger opp til bredere pilotering fra år tre til sju, mens vurderingen av hvilke modeller som kan generaliseres i hovedsak kommer senere i perioden.

For løsninger som allerede har dokumentert effekt, kan et slikt løp innebære flere år med ny pilotering før bred implementering vurderes. Risikoen er at skaleringsfondet forlenger perioden fra dokumentert effekt til ordinær drift, fremfor å forkorte den.

NHT mener derfor at fondet må ha ulike innganger for løsninger med ulik modenhet. Løsninger som fortsatt trenger utprøving, må få rom til dette. Løsninger som allerede har dokumentert effekt, må kunne gå raskere inn i et implementerings- og skaleringsløp. Kravene til dokumentasjon må være tydelige, og virkemidlene kan ikke forutsette at alle løsninger starter på nytt i samme pilotfase.

Implementering må vurderes ut fra effekt

Teknologi eller nye løsninger skaper ikke i seg selv gevinst. Effekten avhenger av hvordan løsningen inngår i tjenesten, hvilke arbeidsprosesser som endres og om organisasjonen har kapasitet til å gjennomføre endringen.

«Piloter og innovasjonsprosjekter må vurderes etter hvordan de bidrar til langsiktige mål, om de har en realistisk vei til varig drift og skalering, og hvilken kapasitet de faktisk frigjør.» (Sensio)

NHT mener prosjekter må følges opp med utgangspunkt i effekten de skal skape for innbyggere, ansatte og tjenester. Antall gjennomførte prosjekter eller innførte teknologier er ikke et godt mål på omstilling. Oppfølgingen må omfatte kvalitet, funksjon og mestring, samt endringer i arbeidsprosesser og frigjort kapasitet.

Vurderingene må samtidig ta høyde for lokal variasjon. En løsning som har gitt gode resultater i én kommune, kan kreve andre organisatoriske tilpasninger i en annen. Skalering må derfor forstås som systematisk gjenbruk av dokumentasjon og erfaring kombinert med nødvendig lokal tilpasning.

Virkemidlene må finansiere overgangen til ordinær drift

Utvalget legger opp til at det praksisnære programmet og skaleringsfondet skal gi rom for implementering, organisatoriske endringer, læring og kompetansebygging. NHT mener dette må gjenspeiles tydelig i kriteriene, finansieringsandelene og oppfølgingen av tiltakene.

«Vi må gå fra å kjøpe teknologi til å investere i endring.» (Hepro)

Integrasjon, opplæring, tjenestedesign, endringsledelse og gevinstrealisering må behandles som nødvendige deler av investeringene. Medlemmer peker samtidig på at fondets foreslåtte finansiering i hovedsak dekker pukkelkostnader i utvalgte piloter, mens kommunene fortsatt må bære de organisatoriske kostnadene og kostnadene ved ordinær drift.

Det er nettopp her mange prosjekter stopper. En løsning kan ha dokumentert effekt og fått finansiert teknologiinvestering og utprøving, men likevel mangle finansiering til systemtilpasninger, integrasjoner, forvaltning, oppdateringer, avtaleoppfølging og nødvendige organisatoriske endringer. Dersom disse kostnadene skal håndteres innenfor kommunenes ordinære budsjetter uten en tydelig overgangsmodell, opprettholdes en sentral del av problemet NOU-en selv beskriver.

Finansieringen må derfor redusere risikoen i overgangen til drift, ikke bare i utprøvingsfasen. Det må være tydelig hvordan kommunen skal kunne ta løsningen inn i ordinær drift, og hvordan leverandøren får et tilstrekkelig forutsigbart grunnlag for å planlegge kapasitet, videreutvikling og forvaltning.

Virkemidlene må også være tilgjengelige for kommuner med begrenset økonomisk og organisatorisk kapasitet.

«Store forskjeller i kapasitet kan føre til at kommuner med høy kompetanse, god ledelseskapasitet og økonomisk handlingsrom lykkes best med å hente ut gevinstene av nye virkemidler. Kommuner med størst omstillingsbehov kan dermed være de som har minst kapasitet til å gjennomføre endringene.» (Eigersund kommune)

NOU-en beskriver store forskjeller mellom kommunenes evne til å planlegge og gjennomføre oppgavene. Dette må få konsekvenser for hvordan krav til egenfinansiering, søknader og prosjektorganisering utformes. Virkemidlene kan ikke forutsette den samme kapasiteten som de er ment å bygge opp.

Ansvar for drift og forvaltning må avklares

Skaleringsfondet foreslås som et tidsavgrenset virkemiddel over ti år. NHT mener det må avklares hva som skal skje med løsningene som er implementert og skalert med støtte fra fondet når fondsperioden avsluttes.

Dersom fondet bidrar til nasjonal eller bred interkommunal innføring av løsninger, må ansvar for videre drift, avtaleoppfølging og videreutvikling være avklart før støtten opphører. Det må også være tydelig hvem som har ansvar for å vedlikeholde felles dokumentasjon og støtte kommuner som tar løsningene i bruk senere.

Denne avklaringen bør inngå i fondets kriterier fra starten. Målet må være at fondet bygger varige strukturer og bærekraftige driftsmodeller, ikke en portefølje av løsninger som står uten tydelig forvaltningsansvar etter ti år.

NHT anbefaler at:

• skaleringsfondet får ulike løp for løsninger som fortsatt trenger utprøving, og løsninger som allerede har dokumentert effekt og er klare for implementering og skalering
• offentlig finansierte piloter fra oppstart får tydelige kriterier for effekt, videreføring og avslutning, og en plan for hvordan ansvar, finansiering og anskaffelse skal avklares dersom resultatene gir grunnlag for implementering
• det praksisnære programmet og skaleringsfondet finansierer teknologiske og organisatoriske kostnader i overgangen til ordinær drift, og ikke bare selve utprøvingen
• det etableres en tydelig modell for drift, forvaltning og videreutvikling av løsninger etter at støtten fra skaleringsfondet opphører
• virkemidlene gir praksisnær implementeringsstøtte til kommuner med begrenset kapasitet og utformes slik at krav til egenfinansiering og søknadskompetanse ikke stenger disse kommunene ute

Forebygging og mestring må bygges inn i ordinær styring

NHT støtter NOU-ens ambisjon om å redusere og utsette behovet for tjenester gjennom forebygging og helsefremmende innsats. Utvalget legger vekt på at forebygging må starte tidlig, før innbyggeren får behov for mer omfattende tjenester.

Dersom forebygging skal prioriteres over tid, må den inngå i kommunenes styring og finansiering. Oppfølgingen må sikre at forebygging ikke blir et avgrenset prosjektområde ved siden av de ordinære tjenestene.

«Vi trenger fokus på hjelpemidler og teknologi før man blir en del av tjenesten, og innbyggeren må få hjelp til å finne og ta i bruk løsninger selv.» (Oslo kommune)

Forebygging handler om å gjøre innbyggerne bedre i stand til å mestre egen helse og hverdag. Dokumenterte løsninger må derfor kunne kobles til relevante oppfølgingsløp, fremfor å være enkeltstående verktøy som den enkelte selv må finne fram til. Brukere, innbyggere og pårørende må ha en reell plass i utforming og gjennomføring av tilbudet.

«Brukerne er ikke passive mottakere, men aktive deltakere som former tilbudene.» (Haslum Frivillighetssentral)

Flere kommuner peker også på at forebygging ikke bare handler om tidligere innsats i tjenestene, men om innsats i oppvekst, utdanning, arbeid, kultur, frivillighet, bolig og lokalsamfunn gjennom hele livsløpet.

Forebyggende tiltak møter en finansieringsutfordring som må adresseres. Kostnaden kommer ofte før gevinsten, og gevinsten kan oppstå i et annet budsjett eller en annen del av de offentlige tjenestene. NOU-en anerkjenner at langsiktige investeringer i forebygging kan gi avkastning på kommunale og nasjonale budsjetter over tid. Oppfølgingen må konkretisere hvordan virkemidlene skal håndtere dette.

«Behandlinger som bidrar til at mennesker kan leve mer selvstendige liv og delta mer aktivt i samfunnet, bør vurderes som del av samfunnets samlede kapasitet, ikke kun som en kostnad.» (Novartis Norge)

Tiltak som dokumentert opprettholder funksjon, styrker mestring eller reduserer framtidig tjenestebehov, må vurderes ut fra samlet verdi. Det betyr ikke at enhver forventet gevinst skal utløse finansiering, men at virkemidlene må kunne støtte tiltak der det finnes et dokumentert gevinstpotensial, selv om investeringen og gevinsten ikke kan ses på samme budsjett.

«Teknologier som reduserer behov for behandling må også få økonomiske insentiver.» (Anue)

Digitale verktøy kan gjøre forebygging mer tilgjengelig og skalerbar, men det mangler i dag en tydelig vei fra dokumentert effekt til systematisk bruk i tjenestene. NHT mener det bør utredes og etableres en nasjonal, kvalitetssikret inngang til digitale verktøy for friskliv, egenmestring og oppfølging (et «appotek»). Det må samtidig etableres et tydelig system for hvordan dokumenterte løsninger kan kobles til oppfølgingsløp og finansieringsmekanismer i kommunale tjenester og fastlegeordningen.

En slik løsning må ha tydelig ansvar for vurdering og forvaltning, klare dokumentasjonskrav og en avklart sammenheng med eksisterende nasjonale strukturer. Det må også være tydelig om løsningen skal gi informasjon, anbefalinger eller grunnlag for finansiering og bruk i tjenestene.

NHT anbefaler at:

• forebygging og mestring innarbeides i kommunenes ordinære styring, finansiering og oppfølging, med mål knyttet til funksjon, deltakelse og redusert eller utsatt tjenestebehov
• det praksisnære programmet og skaleringsfondet kan støtte dokumenterte tiltak der kostnaden og gevinsten oppstår på ulike tidspunkter eller hos forskjellige aktører
• det utredes og etableres en nasjonal, kvalitetssikret inngang til digitale verktøy for friskliv, egenmestring og oppfølging, med tydelig ansvar for vurdering, forvaltning og kobling til kommunale tjenester og fastlegeordningen

Nasjonale strukturer og anskaffelser må gjøre skalering enklere

NOU-en peker på behovet for bedre spredning av løsninger, mer systematisk kunnskapsbygging og sterkere nasjonale støttefunksjoner. Utvalget foreslår også å utrede en modell for en felles innkjøpstjeneste og en mer samlet støttefunksjon for kommunesektoren.

NHT støtter denne retningen. Oppfølgingen må samtidig avklare hva som skal løses nasjonalt, hva som kan gjenbrukes på tvers av kommuner, og hva den enkelte kommune fortsatt må vurdere og beslutte lokalt.

Dokumentasjon og vurderinger må kunne gjenbrukes

Medlemsinnspillene beskriver at kommuner og leverandører bruker betydelige ressurser på vurderinger som helt eller delvis gjentas lokalt.

«Gode løsninger blir ofte enkeltstående initiativer, og kommunene bruker betydelige ressurser på å gjenta vurderinger hver for seg, uten systematisk spredning.» (Universitetet i Oslo)

Standardisering, datadeling og interoperabilitet er grunnleggende for skalering av digitale løsninger. Innspillene fra våre medlemmer viser at dette fortsatt er blant de viktigste barrierene for skalering i dag. Gode løsninger stopper opp når de møter ulike systemer, lokale vurderinger og manglende felles krav.

«Det bør utvikles felles krav til video, journaltilgang, måledata, dokumentasjon, informasjonssikkerhet og samhandling på tvers av kommuner.» (Dignio)

Oppfølgingen må avklare hva som standardiseres, hva som kan vurderes lokalt, og hvem som har ansvar for å vedlikeholde kunnskapsgrunnlaget når teknologi, regelverk eller bruksområder endres.

Et eksempel på et område der behovet for felles vurderinger og nasjonal veiledning blir stadig tydeligere, er kunstig intelligens og andre digitale helseteknologier med komplekse regulatoriske krav. Våre medlemmer peker på behovet for tydeligere nasjonal veiledning om grensesnittet mellom medisinsk utstyr, kunstig intelligens, personvern og informasjonssikkerhet.

«Forutsigbar regulatorisk praksis er en forutsetning for at seriøse leverandører kan investere i trygge løsninger, og for at kommuner og fastleger trygt kan ta dem i bruk.» (Kernel)

Flere medlemmer peker også på behovet for regulatoriske sandkasser, test- og valideringsmiljøer og tilgang til representative data. Dette kan bidra til raskere regulatoriske avklaringer og redusere risikoen ved utvikling, anskaffelse og skalering av nye løsninger.

Bestillerkompetanse og kontraktsoppfølging må kunne deles

NOU-en peker på at hovedutfordringene ved innovative anskaffelser i stor grad handler om kapasitet, kompetanse og risiko, og ikke bare om regelverket. NHT mener dette er et viktig poeng som må adresseres i oppfølgingen. Flere medlemmer peker på at utfordringen ikke løses ved å velge ut enkeltkommuner til nye pilotløp. Kommunene trenger også støtte til selve bestillerarbeidet.

«Utfordringen løses ikke ved å plukke ut enkeltkommuner som piloter. Den løses ved at bestillerarbeidet, kravspesifikasjonene og kontraktsoppfølgingen gjøres av noen andre enn den enkelte kommune, én gang, og gjenbrukes av mange». (Medbric)

Der kommunene har sammenfallende behov, bør dette arbeidet i større grad kunne gjennomføres én gang og gjenbrukes av flere. Dette innebærer ikke at alle kommuner må kjøpe den samme løsningen, eller at lokale beslutninger skal erstattes av nasjonale beslutninger. Det innebærer at kommunene ikke hver for seg bør måtte bygge opp den samme kompetansen og gjenta det samme grunnarbeidet.

En nasjonal støttefunksjon bør derfor omfatte mer enn veiledere og generell rådgivning. Den bør kunne utarbeide og forvalte gjenbrukbare behovsbeskrivelser, kravgrunnlag, kontraktsmodeller og oppfølgingsverktøy for områder der kommunene har felles behov.

Samordnet etterspørsel uten unødig sentralisering

NHT støtter utvalgets vurdering av at kommunenes innkjøpskraft og kompetanse må styrkes. NOU-en foreslår å utrede en modell for en felles innkjøpstjeneste og mer samlet støttefunksjon som kan omfatte både enkle fellesanskaffelser og mer komplekse innovasjonssamarbeid.

Leverandørene møter i dag en fragmentert etterspørsel.

«Innkjøp fordelt på 357 kommuner er en hindring for skalering av validert helseteknologi, og signalstyrken mot leverandørmarkedet blir svak.» (Bulbitech)

Sterkere samordning kan gi mer forutsigbarhet og tydeligere signaler om hvilke behov kommunesektoren prioriterer. Utvalget peker også på at et felles målbilde kan gjøre det enklere for næringsliv og investorer å vurdere risiko og potensial ved å utvikle og skalere nye løsninger.

Kommunesektoren mangler i dag tilstrekkelig tydelige og langsiktige signaler om hvilke behov som skal prioriteres gjennom innovasjon og teknologi. Oppfølgingen av NOU-en bør derfor bidra til større forutsigbarhet om hvilke utfordringer kommunesektoren ønsker å utvikle og skalere løsninger for.

Samordning av behov og etterspørsel er ikke det samme som at alle innkjøp bør gjennomføres som én stor, sentral anskaffelse.

«Poenget er ikke å kjøpe mer samlet, men å samordne etterspørselen.» (Kernel)

NHT mener at en eventuell felles innkjøpstjeneste må ha klare mekanismer for å skille mellom områder der felles avtaler og standardisering er hensiktsmessig, og områder der anskaffelsen skal åpne for innovasjon, utprøving eller konkurranse mellom forskjellige løsninger.

Dette er særlig viktig for mindre og nye leverandører. Dersom anskaffelsene blir for komplekse og ressurskrevende å delta i, vil terskelen for markedsadgang øke. Hensynet til konkurranse, innovasjon og leverandørmangfold må derfor inngå som et premiss i utformingen av modellen.

Anskaffelser må også ses som en del av implementeringsløpet. Målet med anskaffelsen kan ikke være kontrakten i seg selv, men at løsninger tas i bruk, arbeidsprosesser endres og gevinster realiseres. Tidlig markedsdialog kan bidra til bedre behovsforståelse, men må kobles til tydelige krav til effekt og gjennomføring.

Frivillighet må ikke føre til at kommunene med størst behov faller utenfor

Utvalget legger til grunn at en eventuell felles innkjøpstjeneste skal være frivillig. Lokal beslutningsmyndighet og kommunalt handlingsrom er viktige hensyn. Samtidig peker flere medlemmer på en risiko ved ordninger som i stor grad bygger på aktiv tilslutning.

Kommunene som allerede har bestillerkompetanse, kapasitet og økonomisk handlingsrom, vil ofte ha best forutsetninger for å vurdere og ta i bruk nye støttefunksjoner. Kommuner med svakere administrativ kapasitet kan på sin side ha større behov for samordning og støtte, men mindre kapasitet til å følge opp, delta og ta ordningene i bruk.

NHT mener derfor at samordning bør være hovedregelen der kommunene har sammenfallende behov. Tilslutning til felles rammeavtaler, kravgrunnlag og støttefunksjoner bør være standardvalget, samtidig som den enkelte kommune må kunne velge andre løsninger dersom lokale forhold tilsier det. På denne måten opprettholdes det kommunale handlingsrommet, samtidig som fordelene ved samordning kan realiseres i større skala.

For at dette skal fungere i praksis, må det også være enkelt å ta i bruk de nasjonale løsningene. Felles kravgrunnlag, avtaler og støttefunksjoner må være lett tilgjengelige, og nasjonale og regionale støtteaktører bør bidra til at kommuner med begrenset kapasitet får praktisk støtte til anskaffelse, implementering og gevinstrealisering. Målet bør ikke være at alle kommuner gjennomfører de samme anskaffelsene, men at felles støttefunksjoner og samordnet etterspørsel ikke bare kommer de mest ressurssterke kommunene til gode.

NHT anbefaler at:

• det etableres en nasjonal struktur som gjør dokumentasjon, erfaringer, regulatorisk veiledning og deler av vurderingsgrunnlaget for helseteknologi tilgjengelig for gjenbruk, med tydelig skille mellom nasjonalt kunnskapsgrunnlag og kommunenes lokale ansvar
• en nasjonal støttefunksjon utvikler og forvalter gjenbrukbare behovsbeskrivelser, kravgrunnlag, kontraktsmodeller og verktøy for kontraktsoppfølging på områder der kommunene har sammenfallende behov
• det utvikles nasjonal veiledning og relevante test- og valideringsarenaer for kunstig intelligens og andre digitale helseteknologier med komplekse regulatoriske krav
• samordning av behov, prioriteringer, kravgrunnlag og anskaffelsesprosesser gjøres til hovedregelen der kommunene har sammenfallende behov, samtidig som kommunene beholder muligheten til å velge andre løsninger når lokale forhold tilsier det
• en eventuell felles innkjøpstjeneste skiller mellom standardiserbare anskaffelser og anskaffelser som skal fremme innovasjon, og ivaretar konkurranse, leverandørmangfold, lokal tilpasning og en gjennomførbar vei til implementering
• kommunesektoren utvikler sterkere mekanismer for å samordne behov, prioriteringer og etterspørsel, slik at markedet får tydeligere og mer forutsigbare signaler
• kommuner med begrenset kapasitet får praksisnær støtte til anskaffelse, implementering og gevinstrealisering, slik at felles støttefunksjoner og samordnet etterspørsel kommer hele kommunesektoren til gode

Gjennomføringskapasitet må bygges som en varig kommunal evne

NOU-en beskriver store forskjeller mellom kommunenes kapasitet og framhever ledelse, kompetanse, kultur og organisatoriske forhold som viktige for omstilling. Utvalget legger også til grunn at staten må bidra mer aktivt til å bygge kapasitet og kompetanse i kommunene.

NHT deler denne vurderingen. Gjennomføringskapasitet handler om kommunenes evne til å lede endring, utvikle organisasjonen, lære underveis og realisere gevinster. Teknologi er bare én del av denne endringen. Våre medlemmer opplever at ny teknologi ofte legges oppå eksisterende arbeidsprosesser uten at organisering eller rutiner endres. Resultatet blir ofte høyere kompleksitet fremfor frigjort kapasitet.

Gjennomføringskapasitet kan ikke bygges prosjekt for prosjekt. Dersom kompetansen forsvinner når prosjektmidlene opphører, vil den neste implementeringen starte med mange av de samme utfordringene. Det praksisnære programmet må derfor brukes til å bygge varige fagmiljøer og kompetanse i kommunene, ikke bare midlertidig prosjektkapasitet.

Gevinstrealisering kan heller ikke være et etterarbeid som starter når prosjektet avsluttes. Forventede gevinster, nødvendige organisatoriske endringer og ansvar for oppfølging må beskrives tidlig. Målingene må tilpasses tiltakets formål og modenhet. I en tidlig utforskingsfase vil læring og avklaring være viktige resultater. Ved implementering og skalering må kravene til dokumentert effekt være tydeligere.

Kunnskap fra implementeringen må deles på en måte som gjør den anvendelig for andre. Kommunene trenger kunnskap om hvilke organisatoriske endringer som var nødvendige, hvilke forutsetninger som måtte være på plass, hva som krevde lokal tilpasning og hvorfor tiltak eventuelt ble avsluttet.

Nasjonale støttefunksjoner bør samtidig bidra til å avlaste kommunene på områder der det ikke er hensiktsmessig at hver kommune bygger opp den samme spesialiserte kompetansen. Det gjelder blant annet bestillerarbeid, juridiske avklaringer, kravspesifikasjoner, dokumentasjonsvurderinger og kontraktsoppfølging.

Varig kommunal gjennomføringskapasitet betyr derfor ikke at hver kommune skal kunne gjøre alt selv. Det betyr at kommunen må ha tilstrekkelig kompetanse til å forstå egne behov, fatte beslutninger, lede organisatorisk endring og følge opp gevinstene, samtidig som spesialiserte nasjonale og regionale støttefunksjoner kan brukes der dette er mer effektivt.

Våre medlemmer peker også på at gjennomføringskapasitet ikke bare finnes i den enkelte kommune. Regionale innovasjonsmiljøer, testarenaer, klynger, forskningsmiljøer og inkubatorer fungerer i dag som koblingspunkter mellom kommuner, forskning, næringsliv og brukere. Oppfølgingen av NOU-en bør bygge videre på og mobilisere slike eksisterende strukturer, snarere enn å etablere parallelle systemer.

NHT anbefaler at:

• det praksisnære programmet brukes til å bygge varig kompetanse i kommunene innen implementeringsledelse, organisasjonsutvikling og gevinstoppfølging
• kommuner med begrenset kapasitet får praksisnær støtte til å lede endring, tilpasse arbeidsprosesser og realisere gevinster
• nasjonale og regionale støttefunksjoner avlaster kommunene på områder der det ikke er hensiktsmessig at hver kommune bygger opp den samme spesialiserte kompetansen
• erfaringer fra implementering dokumenteres slik at andre kommuner kan forstå hva som er overførbart, hvilke lokale tilpasninger som kreves, og hvorfor enkelte tiltak ikke videreføres

Avslutning

NHT mener NOU 2026:6 gir et godt grunnlag for utviklingen av den nye velferdskommunen. Utvalget peker på de viktigste utfordringene og foreslår relevante virkemidler for forebygging, innovasjon, implementering og skalering.

Det avgjørende i oppfølgingen blir å sikre at virkemidlene virker sammen og gir raskere gjennomføring. Samfunnsoppdraget må gi retning, det praksisnære programmet må gi kommunene rom og støtte til utvikling og implementering, og skaleringsfondet må gjøre det mulig å raskere skalere opp dokumenterte løsninger.

Utvalget skriver at det ikke har hatt kapasitet til å behandle "rammevilkårene for næringsdrevet innovasjon, eksempelvis knyttet til eksisterende klyngevirksomhet eller forslag om kapasitetskonkurranse". Avgrensningen gjør at Norway Health Tech og øvrige klynger ikke omtales. Fraværet svekker koblingen mellom nasjonal innovasjonspolitikk og den kommunale velferdsutviklingen NOU-en beskriver. Norway Health Tech og øvrige relevante klynger bør ha en formell rolle i det praksisnære programmet og skaleringsfondet, som brobygger mellom kommunal etterspørsel og leverandørmarkedet.

NHT stiller gjerne vår kunnskap, vårt nettverk og erfaringene fra våre medlemsvirksomheter til disposisjon i det videre arbeidet.

Medlemmer som direkte har bidratt med innspill i arbeidet med dokumentet:

Novartis Norge, ExAC AS, Bulbitech AS, Anue AS, Bouvet, Helse Bergen, Universitetet i Oslo, Eigersund kommune, Helse Stavanger HF, Medbric AS, Oslo kommune, OsloMet Sensio, EITRI helseinnovasjonssenter, NordicDx AS, Norsk Regnesentral, Dignio AS, VAR Healthcare, Essity Norway AS, Hepro AS, Lillestrøm kommune, Asker kommune, Nørs, Kernel. Øvrige: Haslum Frivillighetssentral.